– en terapiform som gir økt bevegelse og velvære
Gjennom hele våre liv er det en liten bevegelighet mellom benplatene i kraniet. De beveger seg i en knapt merkbar rytme som oppstår når væsken i og rundt hjernen sirkulerer. Denne rytmen sprer seg nedover ryggsøylen og ut i resten av kroppen. Når det er restriksjoner mellom ulike benplater, kan det gi forstyrrelser i denne rytmikken og føre til plager som kan ha både kroppslige og emosjonelle uttrykk.
Terapiformens historie starter med William G. Sutherland (1873-1954), en elev av osteopatiens grunnlegger A. T. Still (1828-1917). Sutherland forsto at det ikke var tilfeldig at de ulike benplatene i kraniet ser ut slik som de gjør. Han studerte temaet og eksperimenterte med sitt eget og andres kranium i mange år før han i 1925 begynte å undervise i kraniell osteopati.
På slutten av sitt liv mente Sutherland at det fantes sterkere krefter en de rent mekaniske, og utviklet en biodynamisk form hvor terapeuten forholder seg til ulike nivåer i rytmikken og forsøker å komme i kontakt med «åndedrettet» til alle livsprosesser.
Navnet kraniosakralterapi ble første gang brukt av osteopaten John Upledger som ledet et forskningsprosjekt på kraniell osteopati ved Michigan State University rundt 1980. I hans kraniosakralterapi legges det større vekt på hinnesystemet i og rundt hjernen og langs ryggraden samt behandlingsmetoder når restriksjoner har både fysiske og emosjonelle komponenter som ved psykosomatisk plager.
Da det bare er osteopater som kan bruke betegnelsen kraniell osteopati, brukes nå kraniosakralterapi som benevnelse på de fleste terapiformer som har utviklet seg fra Sutherlands banebrytende forskning. Sakraldelen av navnet kommer fra det latinske navnet for korsbenet som er bak i bekkenet. Fri bevegelighet i kraniet, langs ryggsøylen og i bekkenet er det viktigste fokuset for alle retningene innen alle kraniosakrale terapiformer.
